Jeg har alltid undervist
Mitt profesjonelle pedagogiske virke startet da jeg allerede som 14-åring begynte å undervise mine medmusikanter i korpset jeg spilte i. Jeg fikk gode tilbakemeldinger, og jeg likte svært godt å hjelpe andre med å lære det jeg hadde lært. Etter hvert ble jeg spurt om å bli korpsets dirigent; da var jeg blitt 15 år.
Intervju med den unge dirigenten Hilde Synnøve Johansen i korpsmagasinet Janitsjar’n (1984).
Disse tidlige undervisningserfaringene la grunnlaget for en lang karriere som pedagog, og senere musiker og forsker. Når jeg tenker tilbake på min undervisning som tenåring (uutdannet), ser jeg jo at det er mange ting jeg ville gjort annerledes i dag. Praksisen min hvilte i stor grad på måtene jeg selv hadde blitt undervist på og min egen intuitive teft for hvordan mennesker forstår ting. Jeg var også på alder og musikalsk nivå med mange av de jeg underviste, og hadde kanskje sånn sett en grei forståelse av hvordan elevene mine tenkte. Et nokså tynt pedagogisk-teoretisk grunnlag for så vidt, men likevel antakelig en forklaring på min varige interesse for hvordan forskjellige mennesker lærer og forstår.
Da jeg startet å studere ved Universitetet i Trondheim (nå NTNU), var målet mitt å bli lærer på en musikklinje. Med undervisningsfagene musikkvitenskap og nordisk språk mente jeg at jeg ville være godt rustet for en slik jobb. Da jeg var ferdig utdannet fra universitetet i 1991, tok jeg en stilling som musikkskolelærer i Tromsø og 20 % stilling som lektor på musikklinjen på Kongsbakken vgs. I løpet av mitt første år som lærer i Tromsø, hadde jeg en rekke vikariater i norsk på videregående skole, musikkhistorie og verkanalyse på Nordnorsk Musikkonservatorium og som dirigent for flere korps. Mine fem påfølgende år som musikkskolelærer har vært uvurderlig for meg i mitt nåværende virke som pedagog på en utdanning som skal inspirere framtidige musikere og musikkpedagoger. Jeg har også jobbet som utøvende hornist i en 3-årsperiode (20 % stilling), noe jeg anser som en nødvendig kompetanse for min lærergjerning på et musikkonservatorium.
I 1996 fikk jeg fast stilling som høgskolelektor i hørelære ved Musikkonservatoriet. Dette førte meg inn i et didaktisk felt som er svært praksisnært, og ved mange musikkutdanninger betraktet som et utøvende fag. Min bakgrunn som musikkviter, norskfilolog, musiker og dirigent var nyttig og inspirerte meg til å forsøke å kombinere disse kompetansene slik at mitt bidrag til fagfeltet ble nytt og egenartet. Jeg vil komme nærmere inn på min undervisning i høyere utdanning i de øvrige delene av denne mappen.
Da jeg i 2012 avsluttet min Ph.d.-utdanning, var jeg den første i Norge med doktorgrad med hørelære som fagfelt, og dette gjør at mange av mine hørelæredidaktiske betraktninger og skriverier refereres til av kolleger og studenter i Norden (Blix 2012).
Undervisningsrepertoar
I de 25 årene jeg har undervist i høyere utdanning, dosent fra 2014, har jeg undervist mange forskjellige fag, på mange forskjellige nivå og i forskjellig typer undervisningssettinger. Vedlagt finner du en pedagogisk CV og dokumentasjonsskjema som oppsummerer min undervisningspraksis. I det følgende summeres noen av disse forskjellige erfaringene opp i kategorier av undervisningsformer:
Gruppeundervisning: Vanligvis foregår hørelæreundervisning i høyere utdanning i grupper på inntil seks studenter. Fagets praktiske karakter gjør at dette gruppesnittet gir størst fleksibilitet i arbeidsformer og erfaringsmessig det som gir best utbytte for studentene. Arbeidsformer i hørelæreundervisningen min har variert fra planlagt oppgaveløsning (å synge fra bladet eller skrive ned det man hører) til oppgaver hvor studentene får i oppdrag å lage det musikalske materialet selv. Vi har jobbet med kroppslig opplevelse av musikalske fenomener, og i tillegg har jeg vært opptatt av en nær tilknytning til studentenes hovedinstrument i timene. Dette kan gi seg utslag i at jeg har kontakt med instrumentallærerne til studentene og ber dem sende meg lydopptak av ett minutts musikk som det er realistisk at studenten kan lære seg «på øret», og studentene har deretter hatt små «utenatt-konserter» for hverandre. Studentenes erfaringer og behov er utgangspunktet for min undervisningsstil som er basert på genuin dialog slik blant annet Bakhtin (1981) og Freire (2011) beskriver den. I tillegg gir dette formatet muligheten til å sikre seg at studentene er aktive i egne læringsprosesser, og at de utvikler selvstendighet og evne (og vilje) til kritisk refleksjon (Freire 2011, Bandura 2001). På masteren i hørelæredidaktikk har jeg vært spesielt opptatt av at presentasjoner av forskjellige pedagogiske innfallsvinkler skal gjøres i praksis fra min side. Det vil si at når jeg forfekter en kritisk pedagogisk innfallsvinkel, må også mine egne metoder være praktiske eksempler på dette.
Forelesninger: Jeg har jevnlig forelesninger i emner som musikkpedagogikk, estetikk, vitenskapsteori og metode, musikalsk analyse etc. Begrunnelsen for å benytte forelesning som form, er vanligvis at studentene ønsker å få fagstoffet presentert systematisert og oversiktlig, og samtidig ha muligheten til å stille spørsmål underveis. De nevnte emnene underviser jeg i grupper fra 4–20 studenter, vanligvis på masterstudiene. Jeg har også hatt forelesninger for 100–150 studenter, men det er ikke normen på Musikkonservatoriet. Min hovedinnfallsvinkel til denne typen undervisning er å involvere studentene i størst mulig grad gjennom spørsmål, quizer, små oppgaver underveis, studentpresentasjoner og samtaler. Når jeg lykkes, kommer studentene ofte i etterkant og ber om temaer vi kan ta opp i tillegg til de planlagte. Jeg har også brukt flipped classroom en del ganger, og fått positive tilbakemeldinger på det.
Én-til-én-undervisning: I store deler av mitt musiker- og pedagog-virke har denne undervisningsformen vært sentral. Dette er både en «luksuriøs» undervisningsform fordi man kan tilpasse innhold og metode til den enkelte, og på den andre siden er det spesiell fordi man ikke kan være fullt så «ferdig forberedt». Jeg opplever undervisningsformen som krevende, og jeg er mest komfortabel når jeg er godt inne i et emne, og kan ta én-til-én-undervisningen i den retningen studentens behov går, på høyt nivå. I veiledning av Ph.d.-studenter har jeg erfart at det er viktig å være åpen og kreativ, i tillegg til opplest og konstruktiv, og derfor legger jeg nokså nøye planer for veiledningsforløpet, blant annet med veiledningsbestillinger, tidsskjema og at studentene skriver referater etter veiledningstimene.
Foredrag: I foredrag for større forsamlinger ønsker jeg å engasjere de som hører på gjennom aktiviteter og små oppgaver. Hvis jeg bruker PowerPoint, er det fordi jeg har med bilder, lyd eller videoer som skal igangsette diskusjoner eller assosiasjoner knyttet til tematikken.
Rollemodeller
Som musiker er jeg «opplært» i et nokså konservativt regime hvor læreren viser, forklarer og korrigerer den unge utøveren i sin streben etter å utvikle ferdigheter på sitt instrument. Mange i musikermiljøet referer til dette som en mesterlæretradisjon, men jeg har gjennom mine forskningsstudier erfart at det ligger nokså lite læring i sosial praksis i denne typen undervisning, og mener at det er færre deler av instrumentalundervisningen som kan kalles mesterlære enn man skulle tro (Blix 2012, Nielsen & Kvale 1999). Jeg har likevel noen personlige opplevelser av hvordan denne forbildefunksjonen kan fungere. I 1984 deltok jeg på et såkalt I-kurs (instruktørkurs) i regi av korpsforbundet (NMF) hvor hornisten Frøydis Ree Wekre var lærer. Det var en stor opplevelse for meg både musikalsk og pedagogisk. Etter noen år som kritisk elev, så jeg plutselig hvordan det kunne gjøres, og dette bekreftet for meg som ung musiker at det fantes bedre løsninger på måten man formidlet kunnskap på i dette feltet. Wekre jobbet mye med den enkeltes indre bilder av musikken som skulle formidles, blant annet gjennom at elevene skulle se for seg hva slags fortellinger musikken fortalte. Mine tidligere lærere hadde stort sett jobbet med hvordan man skulle spille sterkere og svakere, avfrasere, accentuere etc. med stor vekt på spilletekniske problemstillinger, og veldig lite fokus på sammenhengen mellom meg og musikken. I tillegg var Wekre kvinne, utrolig dyktig og veldig morsom.
Uten å nevne flere konkrete pedagoger, vil jeg si at det er lærere som har evnet å overraske og utfordre som har satt spor i min egen interesse for å lære. Og dette har vært en stor drivkraft i mitt eget pedagogiske virke. Innfallsvinkler som setter ting litt på hodet, eller som bevisstgjør gjennom kreativ samtale og praktiske øvelser, leter jeg stadig etter, inspirert av gode rollemodeller. Jeg har mang en gang latt meg inspirere av kunstutøvere som ser etter potensialet som ligger i å sette ting ut av sin vante kontekst, og å bruke det uvante til å oppdage det «vanlige»: «Hvis du stammer, så skjønner jeg hvordan vi snakker» (Lisa Torell om utstillingen Potential of the Gap).