Min undervisningsfilosofi tar utgangspunkt i et mål om å legge til rette for størst mulig læringsutbytte hos deltakerne. Spørsmålet jeg hele tiden stiller når jeg planlegger en konkret undervisningstime eller foredrag, når jeg planlegger et større studiekvalitetsarbeid eller utarbeider et helt nytt undervisningsopplegg, er hvordan jeg kan legge til rette for best mulig læringsutbytte? Hva kan jeg gjøre for at mitt bidrag fremmer læring hos den enkelte?

For meg er utgangspunktet for å nå dette nokså klart. At jeg selv har gode faglige, pedagogiske og digitale kunnskaper, er en helt sentral forutsetning for en læringsorientert undervisning med mål om godt læringsutbytte for studentene. Slike kunnskaper kommer ikke av seg selv, og jeg må derfor hele tiden sørge for å tilegne meg slike kunnskaper, å utvikle dem videre, å reflektere over dem og ikke minst være villig til å endre egen praksis og synspunkter i tråd med forskning og ny kunnskap om læring.

Jeg er videre sterk i troen på at Biggs tanker om «constructive alignment» er en viktig forutsetning for arbeidet med studiekvalitet og læring. Det må være sammenheng mellom målene for den undervisningen jeg gir, aktivitetene jeg forsøker å få studentene til å ta del i og vurderingen studentene utsettes for. God sammenheng mellom undervisning, øving og prøving bør etter min mening være med som et grunnleggende mål både i større studiekvalitetsarbeid, reformer og omlegginger, men også når den enkelte undervisning skal planlegges. Konkret gjør det at jeg trekker de overordnede målene i studieplanen og de mer konkrete målene i fagbeskrivelsen direkte inn i undervisningen. Både når det undervises og i planleggingen. Disse målbeskrivelsene danne utgangspunktet for hvilke undervisningsaktiviteter jeg ønsker å legge opp til, hvilke øvinger jeg tenker studentene må ta del i og hvilket tematisk fokus jeg har på ulike deler av undervisningsopplegget. Dette har igjen direkte innflytelse på hvilke prøver og vurderingsformer jeg ønsker å benytte og hvordan disse konkret skal utformes.

Det nærmere innholdet i min undervisningsfilosofi er preget av stikkordene samhandling, gjenkjennelse og nytte.

Læring forutsetter slik jeg ser det samhandling. Ingen kan ensidig overføre kunnskap til andre, i alle fall ikke en meningsfull form for kunnskap. Læring fordrer samhandling og aktivitet. For å få til god samhandling blir det relasjonelle viktig. Gode relasjoner mellom studentene og gode relasjoner mellom studentene og meg som underviser. Dette kommer ikke av seg selv, men må arbeides med. Jeg bruker dermed tid på å legge til rette for gode relasjoner innad i den enkelte undervisningsgruppe, og jeg arbeider bevisst med at det skal oppstå gode relasjoner mellom meg og studentene. Det siste kan handle om svært mye forskjellig alt fra hvordan jeg forbereder meg, hvordan jeg snakker med studentene, hvor tilgjengelig jeg gjør meg, hvilke personlige interesser eller preferanser jeg deler med dem, osv. Viktigst av alt er for meg med hvilken interesse og engasjement jeg møter studentene. Jeg ønsker at studentene skal føle at når jeg underviser så er jeg helt og fullstendig tilstede. Det er da intet annet sted jeg heller ville vært, og akkurat det vi holder på med der og da skal formidles med så stort engasjement at alle forstår at dette er det viktigste å holde på med. Jeg har stor tro på at eget engasjement smitter over på andre, og i alle fall at egen likegyldighet eller manglende entusiasme smitter. Skal jeg få aktive og interesserte studenter, så må jeg også opptre på den måten selv. Dersom jeg klarer å skape en læringsarena for samhandling, så gir det godt rom for å utnytte de klare fordelene som en problembasert og aktiv læringsform gir. Studenter som aktivt arbeider med stoffet, alene og sammen, har større mulighet for å tilegne seg mer enn bare ren kunnskap. I lys av Blooms taksonomi forsøker jeg å bruke en problembasert læringsform basert på stor grad av studentaktivitet, for å legge til rette for at studentene skal bli i stand til å gjøre mer enn å huske. De skal forstå, anvende, kunne analyse og kritisk evaluere. Dermed kan de også bli i stand til å utvikle eller skape. For å kunne legge til rette for dette, må det bygges lag på lag. Gjenkjennelse og påbygning blir da viktig.

Jeg tror at jo bedre forberedt studentene er før de møter til undervisning, jo bedre forutsetninger har de for et godt læringsutbytte. På samme vis, jo bedre undervisningen bygges opp rundt å ta tak i det kjente, for så å bygge videre, jo bedre kan flest mulig ta del i læringsprosessen. Tankene knyttet til dette påvirker hva jeg mener studenter bør få tilgang til før undervisning, når de bør få dette og hvordan de bør få det. Videre påvirker det hvordan konkrete undervisningsøkter etter min mening bør bygges opp, samt hvordan det er viktig å repetere og vise tilbake til eller trekke linjer til det som er undervist i før. I denne sammenheng er også mestring et viktig nøkkelord. Å få en mestringsfølelse bidrar til nysgjerrighet videre og bidrar til tro på at jeg kan lære enda mer. Mangler mestringsfølelsen kan det bli vanskeligere å gå videre. Ved å bygge lag på lag, og ved å hele tiden trekke linjer og vise sammenhenger, tror jeg at jeg kan bidra til mestringsfølelse hos studentene.

Jeg tror videre at læringsutbyttet henger sammen med om man ser nytten eller behovet for læringen. I et enkelt perspektiv kan det sies at dersom studentene får en følelse av at undervisningen reflekterer noe som er eksamensrelevant, så vil de legge mer krefter i å oppnå et godt læringsutbytte. Og det stemmer langt på vei. Jeg ønsker god sammenheng mellom undervisning, øving og prøving, og da må undervisningen være eksamensrelevant. Samtidig må målet være langt større enn som så. Læring for eksamens del er et meget kortsiktig perspektiv. I et større perspektiv, og med tanke på en kunnskapsbasert samfunnsutvikling og troen på et rettferdig samfunn preget av likhet, rettssikkerhet, respekt og menneskeverd, må nytten av undervisningen planlegges og måles langt videre enn bare neste eksamen. Evne til refleksjon, til å stille spørsmål ved gitte sannheter, til å stå opp mot urett, er egenskaper som ikke kommer av seg selv. Som underviser i høyere utdanning mener jeg at jeg har et samfunnsansvar for å forsøke å fremme læring også på disse områdene.

Om det ut fra stikkordene ovenfor er mulig å sette et navn på min undervisningsfilosofi, er jeg i tvil om. Den er sammensatt, og heldigvis i stadig utvikling. Jeg har ikke litteraturhenvisninger i teksten her, da det føles noe tilfeldig samt at jeg ønsker å formidle mitt syn med mine ord. I vedleggene er der en litteraturliste over ting jeg ofte vender tilbake til og bruker.

Jeg har en nokså klar forankring i et sosiokulturelt syn på læring, og dermed en grunnleggende tro på at læring foregår i en interaksjon mellom mennesker. Min oppgave er å legge til rette for at studentene kan tilegne seg mest mulig læring i møtet med meg og med medstudenter og andre undervisere. Som det fremgår over har mitt syn på læring sterke kontekstuelle, funksjonelle og konstruktivistiske aspekt. Jeg er dermed også preget av både et kognitivt og et konstruktivistisk læringssyn. Navnet og å kunne plassere meg i en læringssyn-bås er imidlertid ikke viktig for meg. Det viktigste er for meg evnen til å tenke over hva jeg som underviser gjør og hvorfor. I tråd med det jeg ønsker at studentene skal bli i stand til, må også jeg analysere, evaluere og videreutvikle egen undervisningspraksis, uavhengig av navn og kategorier.