Jeg velger å presentere et lite utvalg av læringsaktiviteter som er karakteristisk for min undervisning i drama og teater. Noen konkrete eksempler beskrives og diskuteres i mine artikler om undervisning.
I drama- og teaterfaget er det svært varierte læringsaktiviteter. Jeg bruker forelesningsformen i mindre grad enn andre aktiviteter, men når jeg gjør det, forsøker jeg å legge inn studentaktive læringsformer som bruk av digitale verktøy (kahoot, og ulike digitale tavler), men mest dramaaktiviteter som kan eksemplifisere, utdype og stimulere studentenes kritiske refleksjon. Når jeg bruker drama- og teatermetoder i pedagogisk arbeid, kreves en bevissthet om fagets forankring både i pedagogikken og i teatret. Det betyr at jeg i arbeid med for eksempel rollespill i undervisningen, vektlegger at man jobber med å få til innlevelse og identifikasjon i rollene før spillene settes i gang, for å unngå at det blir overfladisk spill som er mer underholdning enn læring.
Augusto Boals teaterformer er sentral i min undervisning. Jeg bruker disse teaterformene i ulike sammenhenger, men særlig i Kunstintro i årsstudiet i drama og teater, i forbindelse med kommunikasjon og gruppeprosesser samt temaet danning.
Bildeteater
oppsto som et resultat av et samarbeid mellom Boal og Paulo Freire på 1960-tallet om alfabetiseringsprogrammet i Peru. Her opplevde de behovet for et ikke-verbalt språk som gjorde kommunikasjon mellom mennesker med ulike morsmål mulig. Den visuelle uttrykksformen fokuserer på kroppen som kommunikasjonsredskap. Hensikten med bildeteater er å vise en essens av en abstraksjon, et begrep eller et tema, og vil kunne være et alternativ til et verbalt uttrykk eller en verbal diskusjon. Bildeteater består av tablåer, stillbilder, laget av og med de som deltar i spillet. Ut fra et tema, en situasjon eller et problem, formes et bilde som illustrerer gruppas forståelse og tolkning av det gitte tema. Bildene blir så bearbeidet og fordypet på ulike vis. Ett eksempel er i artikkelen fra 2007 om bildeteater i samfunnsfagundervisningen, skrevet i samarbeid med T. Leming.
Bildeteater kan fungere selvstendig i opplegg der temaene dreier seg om holdningsspørsmål og verdivalg, men brukes gjerne også i forbindelse med forumspill, som kanskje er den teaterformen Boal er mest kjent for.
Forumteater
I forumteater spiller publikum selv sine idèer ut på scenen. Først spiller skuespillerne et konvensjonelt teaterstykke (kalt antimodell), men med en uforløst slutt. I neste gjennomspilling får publikum avbryte og gå inn på scenen og overta hovedrollen for å få fram andre løsninger enn de opprinnelige. Slik transformeres tilskueren til protagonist, og Boal bruker benevnelsen «spect-actor» om tilskuerens rolle. En norsk oversettelse vil kunne bli «tilskuer-aktør» eller «tilskuer-spiller». Det finnes ikke èn riktig løsning her, og det er viktig at flere løsninger prøves ut. Denne teaterformen sikter mot å gjøre folk klar over sitt eget, personlige ansvar. Den trener til virkelig handling og produserer en stimulans for folks ønske om å forandre verden. I artikkelen Hvem er du – og hvem kan du bli? (2010), presenterer jeg et konkret eksempel på forumteater og diskuterer jeg teaterformens potensiale i danningssammenheng.
Rollespill
I rollespill prøver vi ut ulike handlingsstrategier til en problemstilling av etisk, psykologisk eller samfunnsmessig art. Spillet må bygge på en virkelighet som deltakerne på et eller annet plan kjenner igjen og kan identifisere seg med. Man utfordres til å se en sak fra flere sider og kunne argumentere også for standpunkter man selv ikke har. Kommunikasjon mellom deltakerne er det viktigste og spillet foregår som regel som en samtale, mer enn et spill med handlinger i. Rollespill foregår uten publikum og er alltid en improvisasjon, men innenfor en kjent ramme. Alle arbeider samtidig med spillet, enten som aktiv spiller eller som observatør. Det god trening i å lese underteksten i en dialog – for eksempel det som kommer fram i kroppsspråket. Rollespill kan være mer eller mindre forberedt. Jeg har mest erfaring med å bruke et scenario (handlingsskjelett) som utgangspunkt for spillet. Dette utarbeides for å fortelle om bakgrunnen for spillsituasjonen, og gir bare opplysninger som er betydning for saken. En konflikt eller et dilemma er en nødvendig ingrediens for å skape dramatisk spenning og engasjement i spillet. Hver enkelt deltaker i spillet har et rollekort. Rollekortene formes som en instruks til hver enkelt deltaker/aktør og skrives i 2.person. Rollekortet kan være mer eller mindre detaljert; antydning av en hovedholdning eller til og med forslag til argumenter. Rollekortene kan gjerne inneholde opplysninger som aktørene ikke skal røpe i spillet, men som forklarer hvorfor man har den holdningen man har (undertekst). Konflikten eller motsetningen som ligger til grunn for spillet ”ligger i kortene” – i bokstavelig forstand.
De enkelte spillerne får bare kjennskap til sitt eget rollekort, men motsetningene avsløres etter hvert i spillet. Rollespill er en samlebetegnelse for mange ulike spilltyper. I denne artikkelen fra 2015 skriver jeg sammen med A.B. Larsen og T. Leming om hvordan man kan bygge bro mellom teori og praksis i lærerutdanningen ved bruk av rollespill.
Improvisasjon
I drama- og teaterarbeid er improvisasjon sentralt, og det finnes mange ulike typer
improvisasjonsoppgaver. Jeg bruker improvisasjonsoppgaver både for å illustrere temaer i forelesninger, som trening i forbindelse med forestillingsarbeid, eller som forestilling i seg selv (Teatersport). I årsstudiet i drama og teater underviser jeg i et klovneopplegg. Her er improvisasjon sentralt for å utvikle klovnenummer. Å improvisere betyr i korthet å finne på ting i øyeblikket. Lite eller ingenting forberedes. Teaterpedagogen Keith Johnstone sa: Å improvisere er som å gå baklengs – man ser hvor man har vært, men ikke hvor man går!
Man må i improvisasjonsarbeid slippe kontrollen/sensuren, og våge å eksperimentere.
Begrunnelsen for å bruke improvisasjon er å utvikle spontanitet, kreativitet, evne til opplevelse, innlevelse og samarbeid. Også evnen til agering og improvisering styrkes, og man trenes i å finne nye løsninger og handlingsalternativer.
En lekepedagogisk arbeidsmåte
I studieemnet «Musikk og drama i barnehagen» bygger vi hele studieemnet opp rundt arbeidsmetoden «En lekepedagogisk arbeidsmåte» (Lindqvist 1997). Ei barnebok med et relevant tema blir brukt som utgangspunkt for innhold og arbeidsmåter i studiet. Opplegget starter med lesning/fortelling av en historie, og utvikler seg videre med (fysiske) møter mellom barna og rollefigurer fra teksten, samt improviserte interaktive spillsituasjoner med utgangspunkt i tekstens tematikk. Studentene lager opplegg for barnehager i tråd med dette opplegget, som de prøver ut punktpraksis i hver studiesamling. Studieemnet avsluttes med en musikkteaterforestilling basert på samme tema/barnebok. I samarbeid med faglæreren i musikk har jeg utviklet dette studieemnet å bli svært praksisrelevant, noe jeg mener er spesielt viktig i et profesjonsstudium.