Dokumentet om  etiske retningslinjer for veiledning ved UIT Norges arktiske universitet  handler om regulering av forhold mellom veileder og student i ulike veiledningssituasjoner i studieprogrammene.

Jeg veileder ikke phd-kandidater eller masterstudenter, men har veiledningsansvar for  studenter som skriver  bacheloroppgaver. Disse retningslinjene er etter min vurdering relevante også for undervisningssituasjoner i drama, da mye av undervisningen har mer karakter av veiledning enn av tradisjonell undervisning. Jeg reflekterer her over et par aspekter i den sammenhengen.

I veiledningen av utarbeidelse av og fremføring av kunstneriske uttrykk må jeg som veileder både gi studentene god faglig oppfølging og  stille krav til arbeidsprosess og -resultat .  Når studentene  arbeider med kreative prosesser opplever jeg ofte at de er sårbare for negativ kritikk på en annen måte enn når de får veiledning på skriftlige oppgaver.  Det er som om det kreative er «en del av dem selv», og at de opplever kritikk – både positiv og negativ nærmest som kritikk av deres person og personlighet.  Dette krever  en bevissthet fra meg som veileder, og en varsomhet i måten man gir veiledning på.  Det krever også at man evner å «se» de ulike studentene og tilpasse veiledningen til den enkelte.  Av og til har jeg opplevd at arbeidet i drama og teater har framkalt  sterke følelsesmessige reaksjoner hos studenter, fordi materialet man arbeidet med har vekket personlig minner og erfaringer. I slike tilfeller har det hendt at jeg fått fortrolige opplysninger fra studentene, og da er det viktig at studenten kan stole på at disse ikke videreformidles til andre.

I et fag der man jobber tett sammen, kan forholdet mellom student og lærer/veileder gjerne få karakter av vennskap. Jeg er likevel svært bevisst på det asymmetriske forholdet mellom meg som faglærer og studentene, og at det skal være en profesjonell distanse mellom oss.