Jeg kan ikke si meg enig i bare en av de tre store læringsteoriene (behavioristisk, kognitiv, sosiokulturell), men vil heller si som Hanne Andersen “Målet med den universitetspædagogiske indsats må være at bidrage til at skabe refleksion og bevidsthed om den enorme kompleksitet, enhver undervisningssituation består i.» (Andersen 2010). Jeg vil videre i denne teksten skrive litt om henholdsvis applisering av adferdsteori, bruk av PBL i undervisningen og til slutt, om fronesis.

Adferdsteori

Jeg har lang erfaring med opplæring av hund, både valpetrening og vanlig hverdagslydighet, men også spesialtrening av sosial tjenestehund i form av utdanning av terapihund for pasienter som vegrer seg for å gå til tannlegen. Da benytter jeg meg først og fremst av rene adferdsteoretiske prinsipper (Aarrestad & Linnerud 2013). Jeg tror at adferdsteorier til dels også kan brukes ved undervisning av studenter. Vi kan ved å belønne positiv adferd (eks; studenter som kommer presis til forelesningene, studenter som har forberedt seg, studenter som er aktive) få mer av den adferden vi ønsker. Jeg bruker derfor også bevisst positiv forsterkning og belønner den adferden jeg vil ha i undervisning av mine studenter. Adferd som er uønsket blir ignorert. Det er delte meninger om hvorvidt bruk av belønning påvirker indre motivasjon for å lære, og noen vil hevde at bruk av belønning også kan virke hemmende på læring (Heitmann 2011). Jeg tror uansett at det er viktig å ha et bevisst forhold til hvordan og hvorfor man belønner. En belønning kan f. eks være så enkelt at jeg tar med kaffe og te til de studentene som møter forberedt til forelesningen. Man skal jo da selvfølgelig være klar over at for at positiv forsterkning skal ha en ønsket effekt, så må belønningen oppleves som positiv for mottageren. Med andre ord; liker man ikke kaffe, så har det neppe noen hensikt å tilby kaffe som en positiv forsterker. En enda viktigere positiv forsterkning mhp læring er illustrert i figuren under (Figur 1). Hvis studenter kan oppleve takknemlige pasienter som en direkte konsekvens av egen læring, tror jeg det kan virke veldig positivt og ha en stor effekt på motivasjonen for å lære mer.

Problembasert læring (PBL) i medisin:

PBL er etter min mening et veldig godt verktøy for læring når man skal utdanne fremtidige leger, tannleger og tannpleiere. Problembasert læring i medisin ble introdusert ved McMaster University i Hamilton, Ontario, Canada av Howard S. Barrows og Robyn Tamblyn (Barrows & Tamblyn 1980), og er senere tatt i bruk flere andre læresteder med svært godt resultat (Bengmark et al.2012, Bassir et al.2014). Studentene tilegner seg kunnskap på en aktiv måte ved at de finner løsningen(e) på pasient-relevante problemstillinger. Oppgavene er åpne og studentene identifiserer selv hvilke problemer de mener er mest relevant å arbeide med (Lycke 2002). Kritikere vil kunne hevde at ”jamen, dette må da bli et salig rot, det er da ikke studentene som skal bestemme hva som skal læres?” (Kirchener et al. 2006). Etter min mening er dette en misoppfattelse av PBL. Hvis PBL skal brukes som undervisningsform forutsetter det en lærer som kan veilede studentene. Noe basiskunnskap bør også være på plass før innføring av PBL i undervisningen. Studentene bør ha en form for basisplattform eller et rammeverk, i artikkelen til Hmelo-Silver et.al.2007, brukes uttrykket ”scaffolding”. Ved god veiledning vil studentene kunne hjelpes til å få en helhetlig forståelse av kompleksiteten forbundet med behandling av en pasient med uhelse, og brukt på en riktig måte vil PBL skape en aktiv læresituasjon for studentene. Jeg tror at Confusius hadde rett da han sa: “Fortell meg og jeg vil glemme, vis meg og kanskje vil jeg huske, involver meg og jeg vil forstå.”

Jeg har lyst til å stoppe litt opp ved siste ord i forrige setning: forståelse. Det å forstå hvorfor man skal lære noe, er etter min mening også noe av det viktigste vi som undervisere bør formidle til studentene. De skal ikke bare forstå det de lærer, de må også forstå hvorfor det er viktig at de skal lære dette. Virkelighetsnære oppgaver, helst da med en lærer som kan relatere fagkunnskapen til egne eksempler, tror jeg vil virke positivt i læringsprosessen.

Fronesis

Min målsetting er at studenter i medisinske fag skal tilegne seg kunnskap og klokskap slik at de kan virke til det beste for sine pasienter. «Den som har innsikt i hvordan å handle til det beste for seg selv og for samfunnet, har ifølge Aristoteles klokskap.» (Pettersen 2011). Aristoteles bruker begrepet fronesis (= klokskap) sammen med episteme og techne. Med andre ord, klokskapen hviler på både teoretisk og praktisk kunnskap. Klokskap utvikles over tid. Det er nærliggende å tenke seg at en eldre person vil ha mer klokskap enn en yngre person, men jeg tør påstå at denne regelen ikke er absolutt. Jeg tror at utvikling av klokskap også påvirkes av personlighet og tidligere erfaringer, deriblant også mestringserfaringer. Da vil mestringstro og erfaring fra egen læring være viktig. Vi som undervisere kan bidra aktivt til å gi studentene denne mestringstroen, ved å gi gode arbeidsoppgaver underveis i studiet. «Det å fullføre en oppgave eller en aktivitet styrker mestringsfølelsen», (Heitmann 2011).

Det etiske aspektet ved fronesis bør også ha en sentral plass i all undervisning. Som undervisere er vi rollemodeller i tillegg til at vi prøver å formidle teoretisk og praktisk kunnskap. Jeg håper at jeg også kan klare å formidle viktigheten av etikk. Dette er spesielt viktig innenfor utdannelser og yrker som har med mennesker å gjøre. Fronesis er tillagt mer vekt i den nye studieplanen i medisin ved UiT Norges arktiske universitet (Hovdenak 2015). Jeg ønsker å bidra med mitt til at fronesis også får økt fokus innenfor utdanningen i odontologi.