Utdanning av helsefagarbeidere er opplæring til å virke i en profesjon der kunnskap er viktig. Evne til å kunne anvende denne kunnskapen, slik at pasientene får den hjelpen de trenger, er etter min mening det aller viktigste. Aristoteles bruker begrepene episteme, techne og fronesis (Kinsella & Pitman 2012). På norsk kan disse begrepene oversettes med henholdsvis teoretisk kunnskap, praktisk ferdighet og praktisk klokskap (Hovdenak 2015). Fronesis vil jeg snakke mer om lenger ned i denne teksten.

Felles for all min undervisning er at de som mottar undervisningen, skal bli i stand til å utøve en faglig dyktighet som skal komme pasientene til gode. Studentene skal læres opp til å kunne «virke til pasientens beste». Da er det viktig at de har en helhetlig forståelse og kan anvende den kunnskapen de har lært. «Oppgulp» av pugget informasjon er etter min mening ikke nok.

Jeg er så heldig at jeg liker å undervise, og jeg trives også med å behandle pasienter. Jeg har lang klinisk erfaring og mange eksempler på tidligere utført behandling å vise til. Dette bruker jeg aktivt i undervisningen. Tilbakemeldingene jeg får fra studentene er at «det gjør undervisningen mer meningsfull», «konkrete eksempler fra pasientbehandling er med på å øke forståelsen for hvorfor de skal lære akkurat dette» og at «en lærer som sprudler av entusiasme for eget fag øker motivasjonen for å lære mer». Tilbakemeldinger fra studentene er også med på å motivere meg til å opprettholde mitt engasjement for videre undervisning.

For meg er det viktig å formidle fagkunnskap, veilede studentene i hvor de skal finne mer kunnskap og kanskje viktigst av alt; inspirere til livslang videre læring. Hvis man skal være en god helsefagarbeider må man fortsette med oppdatering av kunnskap gjennom hele det yrkesaktive livet. Jeg håper derfor at mine studenter i løpet av studietiden får oppleve gleden over å lære noe som de selv og pasientene begeistres av. Når jeg underviser bruker jeg ofte bilder for å bedre forklare hva jeg mener. Jeg sammenlikner f.eks det å stille en diagnose med å legge et puslespill med mange brikker. Ved å finne de forskjellige brikkene og sette dem sammen, kan vi til slutt få et helt bilde. Hvis man kan glede seg over å legge puslespill, vil man også kunne glede seg over å finne riktige diagnoser. På samme måte vil man også kunne glede seg over å finne frem til den riktige behandlingen til den enkelte pasient. Ved å arbeide med relevante oppgaver gjennom studietiden, vil studentene forhåpentliges også oppleve mestring når oppgavene løses. Mestringstro, det å tro på egne evner for å lykkes (= «Self-efficacy», Bandura 1977) kan ha stor betydning for både læring i seg selv, samt motivasjonen for å lære (Heitmann 2011). Jeg tror også at mestringstro kan påvirke gleden over å lære. Stolthet og glede over å være helsefagarbeider, og en glede over at ervervet kunnskap og anvendelse av denne kunnskapen vil hjelpe medmennesker , er viktig å formidle til fremtidige kolleger.