I min undervisningshistorie beskriver jeg følgende:
- Underviser, forsker og fagutvikler i barne- og familievernfeltet
- Samfunnsrelevans og samfunnsbidrag
- Lærerutdanner ved ILP
Underviser, forsker og fagutvikler i barne- og familievernfeltet
Jeg er pedagog og utdannet dr.polit (2006), cand.polit (1996), allmennlærer (1994) og faglærer i forming (1997). Etter fullført hovedfag ble jeg i 1997 ansatt som forsker ved Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge (BUS), administrativt underlagt Høyskolen i Tromsø. Jeg disputerte med min doktorgradsavhandling «Barns deltakelse og barneperspektivet i familierådsarbeid» i 2007 (Strandbu 2007).
BUS, som drev med undervisning, forskning og utviklingsarbeid i tett samarbeid med utdanningsinstitusjoner og barneverntjenesten, ble i 2011 fusjonert med RBUP som hadde barn og unges psykiske helse som felt. Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – barnevern og barn og unges psykiske helse (RKBU- Nord) ble etablert som et nytt institutt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT. I 2012 fikk jeg godkjent min pedagogiske basiskompetanse, og min stilling ved RKBU-Nord ble endret fra forsker til førsteamanuensis.
Høsten 2013 startet RKBU master i barnevern. Jeg hadde en sentral rolle i oppbygging av masteren og i undervisning og veiledning (se Pedagogisk CV og Dokumentasjon ekstern undervisning Rita Johansen RKBU-Nord). Fra 2004 og frem til i dag har jeg hatt undervisningsoppdrag på bachelor- og masternivå ved flere utdanninger ved ulike undervisningssteder. I perioden 2005/2007 var jeg tilsatt i stillingen som universitetslektor (20 % stilling) ved seksjon for barnevernstudier, Universitetet i Bergen. Min stilling var knyttet til master i barnevern (se Pedagogisk CV og Dokumentasjon undervisning, lenker over).
På oppfordring fra Universitetsforlaget videreutviklet jeg min doktorgradsavhandling i boka Barns deltakelse. Hverdagslige og vanskelige beslutninger (Strandbu 2011), hvor jeg skriver meg inn i et nytt felt; barns posisjon i mekling ved foreldrenes samlivsbrudd.
Boka er solgt i nærmere 1400 eksemplarer. Jeg erfarer bokens relevans, ved at den brukes som pensum ved flere utdanninger og ulike utdanningsinstitusjoner og gjennom stadig nye henvendelser knyttet til eksterne undervisningsbidrag (Se Dokumentasjon ekstern undervisning lenke over, NTNU, Universitetet Nord og Kristiansand kommune.)
Samfunnsrelevans og samfunnsbidrag
Forskningsbasert tjenestestøtte som sentralt i min stilling både ved BUS og RKBU, berører kravet om samfunnsrelevans og at jeg som universitetsansatt skal bidra ut fra samfunnets behov. I motsetning til Sverige, er ikke dette trukket eksplisitt frem som et kriterium for merittering i Norge. Jeg velger likevel å skrive litt om dette i min undervisningshistorie både fordi dette har vært ett betydelig bidrag, og fordi det har formet meg som lærerutdanner. (Se Min undervisningsfilosofi.)
Min kunnskap om barneperspektivet, fortolkning av barns rett til deltakelse og strukturer for involvering av barn i beslutningsprosesser utviklet i forbindelse med mitt doktorgradsarbeid har vært etterspurt. Dette henger sammen med markante endringer i syn på barn og barndom i Norge de siste 15-20 årene, med dertil endringer av lovverket. I 2003 ble grensen for barns rett til å bli hørt når det tas beslutninger som er viktige for barn senket fra 12 år til 7 år i både barneloven (som regulerer forholdet mellom foreldre og barn) og barnevernloven (som omhandler trekantrelasjonen mellom barn, foreldre og stat), og i 2014 ble barns rett til respekt for sitt menneskeverd tatt inn i Grunnloven. En styrking av barns posisjon i familie og samfunn utfordrer forholdet mellom foreldre og barn, og ulike offentlige aktører som er i berøring med barn og familier Finansier av Barne-, ungdoms og familiedepartementet (BLD) og Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) har jeg skrevet tre veiledere (Strandbu 2008, Strandbu og Vis 2008, Strandbu og Forfang 2013) om barns rett til å bli hørt i barnevernet.
I etterkant av mitt doktorgradsarbeid om barns deltakelse i familieråd, ble det besluttet å implementere familierådsmodellen i alle landets kommuner. I implementeringen bidro jeg med undervisning (se Pedagogisk CV og Dokumentasjon Samfunnsbidrag – Svanhild Vik, Bufdir, lenke over)
I tillegg til barnevern, har jeg også bidratt i utviklingen av en meklingspraksis i foreldremekling som i større grad involverer barn. I Norge er det obligatorisk for foreldre med felles barn under 16 år å møte på familievernet til mekling ved samlivsbrudd med formål om å komme frem til ordninger som skal være til barnets beste. Barn har tradisjonelt ikke vært involvert i mekling. I 2011 var barn inkludert i 4 % av alle meklinger (Ådnanes mfl 2011). Kapitlet om barns posisjon i mekling ved samlivsbrudd (Strandbu 2011) var inspirasjon og det teoretiske grunnlaget for utvikling av meklingsmodellen Barn i mekling (BIM) i 2012, hvor barn involveres systematisk gjennom en egen samtale med mekler (se Dokumentasjon Samfunnsbidrag – Gjertrud Jonassen, Familievernet i Grenland, lenke over). I 2013 ble det gitt opplæring i modellen over hele landet. Jeg har bidratt med undervisning om barns posisjon i mekling i opplæring av nye meklere på oppdrag fra Bufdir i 2015, 2016 og 2017. Jeg har også bidratt med tekst til dokumentet «Opptrappingsplan, samtale med barn i mekling» (Bufdir 2016) og i ekspertmøte med barne- og familieministeren i 2016 (se Pedagogisk CV og Dokumentasjon Samfunnsbidrag – Marthe Hagberg, Bufdir, lenke over). Det har vært en jevn økning i antall saker hvor barn blir hørt av mekler fra 2013 og frem til i dag. I 2018 ble barn hørt av mekler i 26 % av alle meklinger (Bufdir 2019). I NOU 2019: 20 foreslås det en lovendring som skal føre til at barn alltid inviteres til å være med når foreldrene skal til mekling, uavhengig av foreldrenes samtykke.
Lærerutdanner ved ILP
Lektorutdanninga – ei kompleks profesjonsutdanning
Høsten 2016 tiltrådte jeg stillingen som professor i pedagogikk ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP) med primæransvar for studentenes profesjonsutvikling de to første studieårene. Lektorutdanninga er ei integrert utdanning hvor studentene foruten fagdidaktikk, pedagogikk og praksisopplæring, fordyper seg i to disiplinfag. Studentene blir lektorer i språkfag, samfunnsfag eller realfag. Undervisningen foregår på fire fakulteter og åtte institutter. Profesjonsdelen av utdanninga (pedagogikk, fagdidaktikk og praksis), administreres og utføres av et niende institutt i samarbeid med instituttets praksisskoler. Lektorutdanninga er med andre ord ei kompleks profesjonsutdanning.
Ved lektorutdanninga ved UiT har det tradisjonelt vært høy rekruttering og de siste årene har det vært stor vekst i antall studenter. Høsten 2016, var det 66 studenter som semesterregistrerte seg. Dette steg til henholdsvis 123, 135 og 108 studenter de tre neste årene.[1] Utdanninga har hatt høyt frafall. Studentevalueringer gjennomført fra kull 2016 og tidligere, har vist at studentene har opplevd studiet som fragmentert og lite relevant. Studentene har beskrevet de ulike delene av utdanninga som lite integrert og det har vært vanskelig for dem å finne sin identitet som lektorstudent. Med stor økning i antall studenter fra og med Kull 2017, kunne det forventes at eksisterende utfordringer ville bli enda mer fremtredende.
Et omfattende revisjonsarbeid
Som en følge av tidligere evalueringer og nye Nasjonale retningslinjer for lektorutdanning trinn 8-13 (2017), skulle det fra og med Kull 2017 iverksettes omfattende revideringer i profesjonsfaget de to første studieårene. Fra høsten 2017 ble undervisningen i fagdidaktikk flyttet fra første til tredje studieår, og pedagogikkemnet første semester ble utvidet fra 5 til 10 studiepoeng. Det skulle utvikles nye emnebeskrivelser for pedagogikk første semester (PFF-1020) og praksis første- og andre studieår (PFF-1015 og PFF-1016). Nye emnebeskrivelser skulle tas i bruk fra og med kull 2017. Jeg fikk ansvar for dette revisjonsarbeidet. Tidspunktet jeg tiltrådte min stilling var med andre ord svært gunstig med tanke på å arbeide utviklingsorientert med undervisningskvalitet og profesjonsrelevans. Sammenheng (koherens) og relevans i lærerutdanningene er et sentralt tema i utdanningsforskning (Hammerness 2012; Heggen og Raaen 2014). Sentralt i revisjon og det kvalitetsforbedrende arbeidet, har vært å gi studentene en god start, bidra til læringslyst og læringsutbytte og styrke integrasjon og sammenheng mellom pedagogikk og praksis de to første studieårene. Konkrete eksempler på hvordan jeg har jobbet med kvalitetsforbedring beskrives nærmere under overskrifta Arbeid med undervisningskvalitet på lektorutdanninga.
Veileder, mentor og deltakelse i arbeidsgrupper
Siden tilsetting har jeg forsøkt å bidra i kollegers refleksjon og utvikling av egen undervisningspraksis. Blant annet har jeg sammen med universitetslektor Clas Dale skrevet bokkapittelet Teknologistøtte i Undervisnings- og læringsprosesser (Dale og Strandbu 2019). Denne publikasjonen, som tar utgangspunkt i Dales undervisning ved praktisk pedagogisk utdanning-Yrkesfag (PPU-Y), inngår i Dales førstelektorkvalifisering hvor jeg er mentor. Sammen med norskdidaktiker Hella Veierød Busch, også hun i førstelektorkvalifisering, skriver jeg på en artikkel basert på erfaringer fra prosessorientert opplæring i akademisk skriving i PFF-1020. Skriveopplæringen omtales nærmere under overskrifta Arbeid med undervisningskvalitet på lektorutdanninga (lenke over). Jeg har ledet Arbeidsgruppe om danning ved lektorutdanninga, Arbeidsgruppe for revidering av opptak og studieplan på PPU-A og deltatt i Arbeidsgruppe for forbedring av lektorutdanninga. Jeg er veileder for stipendiat Gørill Warvik Vedeler og har vært veileder for to kollegaer som har kvalifisert seg til henholdsvis førstelektor og professor Pedagogiske CV (lenke over). Jeg er mentor for førsteamanuensis Merete Saus, nytilsatt førsteamanuensis som har ansvar for undervisningsrelaterte oppgaver i min stilling mens jeg er i forskningstermin (2019/2020).
[1] Kilde: Felles Studentsystem: Rapport 101.006 Søkerliste – ja/Svar/Møtt/Reservert og Rapport 580.001 Resultatfordeling vurderingsenhet